Jeg sitter meg mange tanker. I forhold til London. I forhold til meg selv. Forandringer. Det har vært mye av det. London har forandret seg.
Før var London Oxford Street. Big Ben. Shopping. En travel by med et manfold av butikker og mennesker. Undergrunnen. Kaos. Et av mine favoritt steder.
Nå er London mursteinshus. Busser og biler. Mennesker fra hele verden - fortsatt mangfold. Men jeg er ikke lenger turisten. Jeg bor her. Dette er mitt hjem. London har blitt mitt hjem. "Scruffy" bygninger, halal kebabsjapper. Jenter med hijab er helt vanlig og det er egentlig ganske fint. Mannen på hjørnet som selger frukt. Ansikt jeg kjenner. Et nabolag jeg kjenner. Å gå nedover gaten og treffe kjentfolk. Barn fra kirken. Foreldrene deres. London er ikke lenger en uoverkommelig storby, men mitt nabolag. I hvertfall Holborn og WC1 (west central).
Jeg kjenner en utrolig takknemlighet for å ha fått være her dette året. Bli tatt inn i en familie i St George's som er helt unik. Et fellesskap og en omsorg jeg aldri før har kjent. Gleden over å se barna og ungdommene komme igjen og igjen. At de tar meg venner. Jeg tror de felste som leser bloggen min har fått med seg at ungene i kirken betyr mye for meg. Særlig de eldste. Å kjenne at de knytter seg til oss. At de setter pris på oss og tar maskene av. Å få høre at det blir kjipt når vi reiser. At vi er "heart breakers" fordi vi drar. Hvordan de tøffe guttene skriver i kortet til Kristin at de kommer til å savne henne. Hvordan de stråler når jeg forteller at jeg skal bli i hvertfall ett år til.
Det er mye jeg kommer til å savne når jeg kommer hjem. Samtidig vet jeg at jeg kommer tilbake og det hjelper. Det blir ikke det samme som i år, men jeg får fortsatt være med dem.
