Ufortjent kjærlighet

Jeg kjenner jeg er glad jeg gikk på 6pm gudstjenesten i dag selv om jeg var trøtt. Det var en god preken. David har nå den tredje av til sammen fire uker preket om Filipperne 2:1-11. I dag var det forholdet mellom Faderen og Sønnen, og første gang jeg hørte han preke. Og det var spesielt.

Det snakkes om hvordan Guds kjærlighet ble vist fordi Han sendte sin egen sønn, Jesus, for å dø for oss. At JESUS døde på korset.

David snakket om hvordan Jesus og gud er ett. Hvordan Paulus formidler dette. Vi gikk tilbake til Jesaja 45:18-25 der Gud sier "Jeg er Herren, det er ingen annen" (vers 19). Her brukes det kjente hebraiske "Jahve". Og det er det Paulus bruker når han skriver om om at Gud har opphøyet Jesus og gitt Ham navnet over alle navn, så alle skal bekjenne at "Jesus Kristus er Herre". Det er her Paulus har brukt det samme ordet for "Herre" som ble brukt i den greske oversettelsen for "Jahve". At Jesus er mester. At Han er GUD.

Her kom vi inn på treeingheten, et stort mysterie for alle. 3=1=3, som David sa. Vi kan ikke helt forstå det. Men det var også her han snudde det til en litt spesiell vri. Noe jeg ikke har tenkt på før: Er Jesus Gud er Gud Jesus. Derfor sendte ikke bare Gud Fader sin Sønn for å dø for oss. Han sendte faktisk seg selv. Og det Jesus gjorde, det Han gikk gjennom på jorden, det gikk vår Far i himmelen også gjennom.

Det er sterkt. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før. Gud sendte ikke en annen. Han sendte seg selv. Han ofret seg selv for at vi skulle få leve, for at vi skulle få et fellesskap med Ham.

Det er en sterk. Ufortjent.