Åpne dører

Det er et rom i huset

som jeg aldri går til

Det er en sted i hjerte

som jeg aldri når til

Det er en sang i rommet

som jeg sjeldent hører

jeg kan bare ane toner bak en dør

 

Jeg kom plutselig over Sigvart Dagsland på Spotify og ende opp med å høre på denne sangen. Den satt seg fast. "Men jeg kan våge meg litt nærmere enn før, jeg vet døren lar seg åpne om jeg tørr" synger han videre. Jeg tenker på Gud og Hans rop til oss. Hans sang bak en lukket dør som vi kan åpne om vi vil. Hvordan Gud er der, men det er opp til oss å lukke opp døren. Hvordan dette vil fylle stedet i hjertet som man aldri når til.

I går kom jeg hjem fra Church week-end away. Rundt 70 folk fra kirken reiste til Broxbourne på et konferansesenter og var sammen hele helgen. Det vat et fellesskap fylt av kjærlighet. Kjærlighet fra oss og fra Gud.

Det var dører som ble lukket opp. Dører som tok mennesker nærmere Ånden og nærmere Gud. Nærmere Jesus. Påsken. Selve hovedpoenget med kristendommen. At Gud kom til oss. At Jesus gav seg selv til oss. At Ånden kom til oss for at vi ikke skulle være alene.

Vi hadde 10 barn der. De løp rundt ute og takket Gud for en fantastisk helg. Bad om at det ikke er lenge til neste week-end away. Det var vitnesbyrd. En far, som før ikke kom i kirken, som fortalte hvor godt han trivdes i kirken. Hvordan han så lett lukket seg inne, men nå klarte å åpne seg mer. Konen som kom spesielt bort til oss for å si takk for at vi hadde passet på barna hennes. Hvordan denne helgen hadde vært så god for henne.

Fint vær så vi kunne være ute og leke.

Takk Gud for en helg med åpne dører!

Barn på vandring

"God is taking you on a journy", fikk jeg høre for et par dager siden. Det stemmer ganske bra. Jeg er på reise. En god en.

"Du er ei lita skute på havet
Du kan så lett forsvinne i bølgekavet
Du må ha en lykt så du kan seile uten frykt
Du må finne det som gjør livet trygt

Du må ha et fyrtårn som viser vei

Du må ha et lys som leder deg
Jesus er Herre over hav og land
Du finner trygghet hos Han"

Jesus er lykten og fyrtårnet. Han leder meg på en reise. En god en.

Jeg har akkurat spist middag etter å ha kommet hjem fra ungdomsgruppen, Fusion. I kveld monterte vi et fotballbord. Vi har rundt 10 ungdommer hver uke i alder 10-14 år. De fleste er muslimer. Likevel kommer de til kirken. For å leke, spille og ha det kjekt. Og det varmer hjertet mitt. At de føler seg trygge nok til å komme til kriken. At foreldrene deres er trygge nok på oss til å la barne deres komme.

Og det er noen herlige unger. Litt for kule til å bry seg, men samtidig klarer de ikke helt skjule at det er ganske kjekt å være der. Det varmer også. Og det er det vi vil. At de skal føle seg velkommen og ha et sted å være. Et sted der de kan komme som de er. Et sted der de blir møtt med kjærlighet. Det minner meg om et annet kjent sted. Om en annen en. Jesus. Som tar i mot oss med åpne armer. At vi kan komme som vi er. Komme som barn fremfor Han, høyt elsket.

Og det er det vi er her for. Som kristne, som menighet, som kirke. Å være der for menneskene rundt oss. Møte de med den samme kjærligheten som vi har blitt møtt med av vår store Far, Gud den Allmektige.

Vi skal være lys i verden. Mennesker skal kunne se Jesu kjærlighet gjennom oss. Gjennom livet vi lever. Det er en del av vår reise. Å møte mennesker så de kan bli med på reise de også. Så kan vi vandre sammen.