Out there

I want to be out there.

I went to see Avatar today. Again. After being at a Youth Alpha Conference and now my head is full.

It's so easy to think I have the right solution. That I'm doing the right thing. Forgetting it's not always about me at all. Forgetting that I need to learn. From other people. To understand.

It's important to be heard. That matters to us. Therefore it's important to listen. So that people can be heard.

Communication. Learning. Understanding each other. Understanding that there's more to life than what we've been brought up to see.

And I want to see. Understand.

I want to be out there.

"Finding something that was hidden"

Selvtillit. Meningen med livet. Talent. Identitet.

Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva er egentlig poenget?

Livet blir formet. Veien blir til mens vi går. Planen er blir virkelighet. Det er i gang. Jeg ser at livet mitt begynner å ta form. Hvordan Gud jobber i meg. Hvordan Han bruker meg. Mennesker jeg møter som er med på å forme meg. Mennesker som gjør en forskjell i livet mitt. Det er spesielt å se hvordan Gud bruker mennesker og fører dem sammen. Hvordan Han bruker mennesker for at jeg skal forstå hva Han prøver å fortelle meg.

Å se at livet tar form. Å få små smakebiter på dette somthing, dette noe, som jeg ikke visste om tidligere. Hvordan opplevelser og erfaringer har formet meg på måter jeg ikke helt visste om. Hvordan spørsmål blir svart. Å forstå at jeg er her for en grunn. At det er en plan for meg og forstå mer av hva det innebærer.

Where my heart lies

Simon og Garfunkel har en frase i "Katy's song" som jeg alltid har likt: To England where my heart lies. Det stemmer så godt. Jeg har en klump i magen fordi jeg vet at jeg skal reise hjem. At dette er enda et kapittel i livet mitt som skal avsluttes. Et godt kapittel. Et kapittel jeg ikke helt vil skal ta slutt.

Jeg har fått et nytt hjem. Et sted jeg føler meg trygg. Et sted hvor jeg går rundt og kjenner kjærlighet strømme gjennom meg. Fordi det rundt meg er vakkert. Fordi jeg trives. Fordi jeg føler meg hjemme.

Mens luften er iskald mot ansiktet fuglene kvitrer takker jeg Gud for at jeg er her. For at verden er et nydelig sted. For at jeg er en del av skaperverket.

... og se, det var overmåte godt.

Trygghet

Jeg er på vei hjem fra Kristin og klokken nærmer seg halv12. Hun har flyttet til E2, i begynnelsen av "east end". Et litt scruffy area, kan man kanskje si, men laid back og utrolig koselig tross alt. En bønn blir sendt opp i det jeg går ut av døren. To faktisk, en fra Kristin, en fra meg. Og det hjelper. Jeg føler meg trygg. Ikke at jeg følte meg utrygg tidligere, heller ikke at jeg tester det ut. Jeg går nært ved hovedveien og tar igen dumme sjanser. Men det er vissheten om at det er en som passer på meg som gjør at jeg føler meg trygg. Trygg på at jeg ikke er her alene, i denne storbyen som sjarmerer meg i senk. Trygg på at midt i alt det nye, spennende, men dog ukjente er det noe kjent. Noe trygt noe.

Gud er den samme i London som han er i Norge, i Bergen, i Fana, på Titlestad.

Kall meg naiv, men jeg tror likevel jeg er trygg.

"Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid!" - Heb 13:8

Fred

Jeg støvsuger. Barnåler og rester etter kvister og blader som en gang var juledekorasjoner suser gjennom slangen og lager små knitrelyder ettersom de blir sugd innover. Juletreet drysser. Hele gulvet er dekket av tørre, grønne barnåler. Jeg er tilbake.

Julen er over og jeg er tilbake. Jeg kjenner en ro senke seg over meg mens jeg står der. Står og støvsuger. Det er godt å være her. Det er godt å være i aktivitet. Det er godt å jobbe for Gud.

Fellesskap. Tjene. Samarbeide. En del av Kristi legeme. Jeg kjenner at det er godt å være tilbake. Godt å være en del av denne menigheten, en del av Kristi kropp. Inspirasjonen og motivasjonen jeg får av å jobbe side om side med mennesker som elsker Gud. Som tjener Gud. Ydmyke mennesker som gir av seg selv uten å kreve noe tilbake. Mennesker som tar seg av andre. Som tar seg tid til andre. Mennesker som ærer Gud med livet de lever.

Jeg kom hit for å hjelpe. For å ta litt av byrden, for at barne- og ungdomsarbeidet her skulle gå litt lettere. Likevel tror jeg det jeg gjør mest her er å lære. Lære gjennom inspirasjon fra de rundt meg. Lære fordi Gud jobber i meg. Jeg sitter med en følese av fred. En gjennomtrengene fred. Guds fred.

Jeg er klar for et nytt år. Et nytt å med prøvelser, et nytt år med erfaringer, nye veier, nye valg. Med den samme freden. Freden om at jeg ikke er alene. Freden om at jeg har en som viser meg veien.

Norge, snø og juletre!

Da var jeg hjemme igjen. Etter en hektisk helg med Kidz Club Christmas Partymed godt over 100 barn, være Maria i julespillet, med esel, og mye venting på Gatwick er jeg her: i Norge. Hjemme.

Og det er snø. MASSE snø. Takk Gud. Han gir oss gleder i hverdagen og dette var en stor en. Mitt juleønske. Og det ble oppfylt. Om det ligger på julaften er ikke godt å si, men det er snø nå. Rikelig med snø.

I dag har vi kjøpt juletre også. I skogen, på Bondtveit, i mørket med hodelykter! Kjempe morro! Et fint tre ble det også. To faktisk, så farmor kan få et når vi kommer ned til henne. Etterpå ble det en tur i sallen for å si hei til Rudi, så hjem til hjemmelaget pizza som Øystein laget.

Det er godt å være hjemme.

It's Christmas time

Ja, nå nærmer det seg. Jeg reiser hjem på søndag. Hjem til oppvarmede hus, hjem til et bad med varmekabler. Hjem til en skikkkelig varm dyne. Hjem til Norge. Hjem til julen.

Men å reise hjem betyr også å reise herfra. Reise fra jobben, kirken, kontoret. Hjem fra barna. Hjem fra London, storbyen jeg er blitt så glad i. Hjem fra juleforberedelsene.

Det har vært en hektisk tid de siste dagene. Lørdag gikk nesten hele dagen til å dekorere kirken. Søndag var det gudstjeneste med barnedåp, korøvelse og "Carols by candlelight" på kvelden. Julesanger og stearinlys som eneste opplysing i kirken.

Denne uken har det så langt vært forberedelser: på lørdag er det Kidz CLub party. Etter å ha besøkt rundt 300 barn vi regnet med at det skulle komme ca 120. Det ble pakket inn gaver, handlet inn og laget godteposer, samlet inn påmeldingsslipper... Nå har vi ca 125 påmeldte barn og det kommer nok flere. Vi må ta konsekvensene av bønn. Gavene må telles og vi må passe på at vi har noe til alle. Gud er med i hverdagen.

På søndag er det julegudstjeneste. Da blir det julespill og vi får til og med et esel på besøk. Det blir anderledes enn alt jeg har vært med åp før, men jeg tror det blir kjempe bra. Folk er interessert og eselet trekker folk til kirken. Det gir mulighet til å formidle julebudskapet til enda flere.

I går snødde det. Ikke særlig mye, men det snødde. Og det har det ikke før jul i London på 20 år. Det var at godt bønnesvar det også.

På søndag er det ferdig. I hvertfall for min del. Da kan jeg dra hjem og hvile. Men det blir godt å komme tilbake. Jeg gleder meg. Til et fellesskap, en kirke, en menighet. Mennesker som brenner for Gud og som legger så mye i Hans hender.

Julen er tid tid for å feire. Feire at Gud elsker oss så høyt at han sendte sin sønn for å dø for oss. At Han selv døde for oss, så vi skulle få evig liv.