"God is taking you on a journy", fikk jeg høre for et par dager siden. Det stemmer ganske bra. Jeg er på reise. En god en.
"Du er ei lita skute på havet
Du kan så lett forsvinne i bølgekavet
Du må ha en lykt så du kan seile uten frykt
Du må finne det som gjør livet trygt
Du må ha et fyrtårn som viser vei
Du må ha et lys som leder deg
Jesus er Herre over hav og land
Du finner trygghet hos Han"
Jesus er lykten og fyrtårnet. Han leder meg på en reise. En god en.
Jeg har akkurat spist middag etter å ha kommet hjem fra ungdomsgruppen, Fusion. I kveld monterte vi et fotballbord. Vi har rundt 10 ungdommer hver uke i alder 10-14 år. De fleste er muslimer. Likevel kommer de til kirken. For å leke, spille og ha det kjekt. Og det varmer hjertet mitt. At de føler seg trygge nok til å komme til kriken. At foreldrene deres er trygge nok på oss til å la barne deres komme.
Og det er noen herlige unger. Litt for kule til å bry seg, men samtidig klarer de ikke helt skjule at det er ganske kjekt å være der. Det varmer også. Og det er det vi vil. At de skal føle seg velkommen og ha et sted å være. Et sted der de kan komme som de er. Et sted der de blir møtt med kjærlighet. Det minner meg om et annet kjent sted. Om en annen en. Jesus. Som tar i mot oss med åpne armer. At vi kan komme som vi er. Komme som barn fremfor Han, høyt elsket.
Og det er det vi er her for. Som kristne, som menighet, som kirke. Å være der for menneskene rundt oss. Møte de med den samme kjærligheten som vi har blitt møtt med av vår store Far, Gud den Allmektige.
Vi skal være lys i verden. Mennesker skal kunne se Jesu kjærlighet gjennom oss. Gjennom livet vi lever. Det er en del av vår reise. Å møte mennesker så de kan bli med på reise de også. Så kan vi vandre sammen.
På mitt siste Norgesbesøk var jeg så heldig å få henge med tre flotte damer. De er alle meget forskjellige og vår bakgrunn sammen er i grunn ganske forskjellige også!
Etter 3 dagers busstur er jeg tilbake. Og det er godt. Godt å komme frem 5 timer før planlagt og rekke Fusion (ungdomsklubben). Godt at det er St George's Day på fredagen med skolegudstjeneste så jeg får treffe enda flere. Godt at en av de muslimske jentene, som kommer om søndagen, legger merke til at det er et bønnesvar at jeg kom meg tilbake så tidlig. 
Det er godt at solen skinner. Blomster i marken, på trær. Kjenne varmen fra solen. Spille Flingo og ha piknik med Kristin i parken. Høre på lovsangsmusikk og jogge i Regent's park i solnedgangen. Godt å legge seg ned i gresset og synge. Kjenne den søte duften av blomster i kveldsluften. Se fargespekteret på himmelen forandre seg. Høre fugler synge. Kjenne kjærligheten. At vi bor midt i et fantastisk skaperverk. At vi er elsket av Skaperen selv. 
Vi hadde 10 barn der. De løp rundt ute og takket Gud for en fantastisk helg. Bad om at det ikke er lenge til neste week-end away. Det var vitnesbyrd. En far, som før ikke kom i kirken, som fortalte hvor godt han trivdes i kirken. Hvordan han så lett lukket seg inne, men nå klarte å åpne seg mer. Konen som kom spesielt bort til oss for å si takk for at vi hadde passet på barna hennes. Hvordan denne helgen hadde vært så god for henne. 
