Kos og kulturforskjeller

Da var jeg hjemme. Hjemme etter å vært på et av de koseligste, romantiske og fineste stedene jeg noen gang har vært! Vi har nemlig vært på stafftur på landet. Ute i det grønne, i det fri, i et hus som kunne vært tatt ut av Pride and prejudice. Helt fantastisk nydelig! Jeg måtte rett og slett rulle meg i gresset og bare trekke pusten dypt for å få inn litt ren, nesten grønn, frisk luft! Jeg liker landet. Jeg legger meg flat. Og det gjorde jeg også. I det grønne gresset. Det var HERLIG!

Men vi var på tur med staff'en. Da er det mer enn bare turer i det fri. Det er gode prater, lovprising av Gud, god mat og fantastisk stemning. Det slå meg igjen hvor spesiell denne kirken er. Hvor ydmyke våre kollegaer er. Vi hadde bli-kjent-presentasjoner av oss selv og alle vær åpne og ærlige. Fortalte om livene, både positive og negative erfaringer. Vi var på samme nivå. Ingen var over de andre. Alle var ydmyke. Det var utrolig. Vi bad for hverandre og sang sammen. Det er et fellesskap uten like. Vi er virkelig en familie. En familie i Kristus, rett og slett.

Våre herlige prest, John!

I tillegg til seriøse og herlige stunder sammen var det også andre fantastiske øyeblikk. England og Norge er nemlig ikke likt. Både Kristin og jeg har lagt merke til at vin, med alkohol vel og merke, er langt mer godtatt her enn i de norske, kristne kirkekretsene. Nattverdsvin med alkohol er helt greit, å ta seg en tur på pub og ta seg en drink er heller ikke noe problem. Det er kulturelle forskjeller, det er helt greit. Men litt vittig er det likevel når staffmedlemmene diskuterer hvor mye vin vi alle kommer til å drikke og hvor mange flakser det derfor må kjøpes inn. Kjekke fraser som "So we'll take the alcohol then?" forekommer og presten selv ble alt annet enn lei seg da det viste seg at vi hadde fått noen champagneflasker vi egentlig ikke skulle ha med resten av matbestillingen for turen. Vin ble servert da vi kom frem og vi måtte jo ta oss en smak vi også. Det er ikke noe noen av oss gjør så veldig ofte, så vi klarer ikke helt å sette like stor pris på smaken som de andre, men vi må jo følge kulturen litt i hvertfall.

Vi må smile litt lurt for oss selv rett og slett av forskjellene!

St George's 18.00

Det første jeg kommer på her jeg sitter er at jeg har vært på en av de beste gudstjeneste i hele mitt liv, 18.00-gudstjenesten i St George's.
Etter søndagsskole, lunsj og en tur på en pub ved siden av kirken gikk vi på gudstjeneste, Kristin og jeg. Vi hadde fått høre på forhånd at dette var en grei gudstjeneste å være med på ettersom det var flest unge folk som kom og derfor litt mer livlig musikk. Det viste seg å være riktig. Likevel var det ikke for mye stæsj og fancy opplegg, det var nemlig bare piano og gitar. Og så var det rett og slett en helt vanlig gudstjeneste. Ikke noe ungdomssmøte, men en vanlig gudstjeneste med den vanlige liturgien. Salmer ble sunget, noen mer kjente lovsanger og noen nye for mine ører.

I prekenen snakket John om lovsang. Vi reiste oss og gjorde sangøvelser, sang noen skalaer og greier. Gjorde pusteøvelser. Har du gjort det på gudstjeneste før? Det var første gang for meg. Og så sang vi. Holy, holy, holy, holy. Jesus, Jesus, Jesus, Jesus.. Og så skulle alle synge sånn som de ville. Helt stille. Og så sang. Ikke bare to- eller trestemt, men virkelig flerstemt. Å ha jakken på for å få varmen i seg gav ingen effekt - ståpelsen var ikke til å hindre, jeg hadde så ufattelige frysninger over hele kroppen. Det var helt fantastisk. Så enkelt. Så ekte. Så ydmykt.

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å sette ord på det. Men det er noe i St George's. Det er noe der som driver menneskene. Og det er Gud. En Gud jeg ikke helt har sett på denne måten før. Og en Gud jeg virkelig vil se mer av. Det er rart å tenke på at i London, i Holborn, ved Queen Square, i St George's, der er det noe. Noe skjørt og lite noe med utrolige krefter. Mennesker med en tro som virkelig gir håp. Med et tjenesteønske som er beundringsverdig og en Gud som er aktivt med hver dag. Som DE inkluderer hver dag. Som de velger å stole på. Fordi Han har sagt at Han skal hjelpe. Og det gjør han. Gang på gang.

Det er sterkt.

Det er i gang

Det er mye som er i gang. Reisen VAR i gang, den ble ferdig. Derfor ER oppholdet i London i gang. Og det er noe annet en før kjenner jeg på mer og mer. En skulle kanskje tro at 5 ferier tidligere skulle gjøre det til en enkel greie å komme hit for godt i 10 måneder, men det er faktisk litt rart! Og jeg tror jeg skjønner hvorfor. Før har det vært ferie. Med norske og helelr ikke for så lang tid. Greit, i 8. klasse var jeg her i 1 uke alene hos Anthea, men likevel, jeg ble hentet etter en uke av mamma og pappa. Det var ikke så lenge. Og så var det vanlig ferie, akkurat som før, dog hakket bedre. Kanskje flere. I hvertfall! Det er anderledes! Nå er jeg her alene. Jeg bor alene hos en engelsk dame. Jeg bor langt unna Kristin og blir derfor alene selv om vi skal jobbe sammen. Og jeg skal være her i 10 måneder! Og det er anderledes. Madagaskar er Afrika. Selvsagt var dét anderledes. England har jeg vært i før. Men det er anderledes det også. Det kjennes anderledes. Etter bare 1 1/2 dag.

Likevel tror jeg jeg skal få det veldig fint. Mary, som jeg bor hos, bor veldig sentralt. Det er kort vei til det meste i grunn. Hun er kjempe grei og veldig aktiv i menigheten og farter rundt hele tiden! Jeg for min del får da fritt spillerom for å gjøre det jeg vil i grunn og det er veldig greit. Nå har jeg blitt litt kjent med området også etter at hun har guidet meg litt rundt. Kartbok har jeg også kjøpt, så nå er ting i gang!

Det er mer som er i gang også. Kirken trenger visst gitarist i bandet, så de var glade da de så at jeg hadde med gitaren! Så kanskje jeg må spille i band?! Crazy..! Og når vi først snakker om det: Kristin og jeg tok oppvasken etter en god "supper" hos Jo (Kristin sin dame) og snakket om dette her da jeg helt seriøst, uten å tenke over det, sa "jeg har aldri spilt i en band before". Before! Godt å høre at språkforvirringen er i gang allerede, det lover godt! :D

Så det er en god start! Og det er i gang. Jeg gelder meg! Jesus sier "Vær ikke bekymret!". Det er et fint løfte som jeg er glad jeg kan stole på.