St George's 18.00

Det første jeg kommer på her jeg sitter er at jeg har vært på en av de beste gudstjeneste i hele mitt liv, 18.00-gudstjenesten i St George's.
Etter søndagsskole, lunsj og en tur på en pub ved siden av kirken gikk vi på gudstjeneste, Kristin og jeg. Vi hadde fått høre på forhånd at dette var en grei gudstjeneste å være med på ettersom det var flest unge folk som kom og derfor litt mer livlig musikk. Det viste seg å være riktig. Likevel var det ikke for mye stæsj og fancy opplegg, det var nemlig bare piano og gitar. Og så var det rett og slett en helt vanlig gudstjeneste. Ikke noe ungdomssmøte, men en vanlig gudstjeneste med den vanlige liturgien. Salmer ble sunget, noen mer kjente lovsanger og noen nye for mine ører.

I prekenen snakket John om lovsang. Vi reiste oss og gjorde sangøvelser, sang noen skalaer og greier. Gjorde pusteøvelser. Har du gjort det på gudstjeneste før? Det var første gang for meg. Og så sang vi. Holy, holy, holy, holy. Jesus, Jesus, Jesus, Jesus.. Og så skulle alle synge sånn som de ville. Helt stille. Og så sang. Ikke bare to- eller trestemt, men virkelig flerstemt. Å ha jakken på for å få varmen i seg gav ingen effekt - ståpelsen var ikke til å hindre, jeg hadde så ufattelige frysninger over hele kroppen. Det var helt fantastisk. Så enkelt. Så ekte. Så ydmykt.

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å sette ord på det. Men det er noe i St George's. Det er noe der som driver menneskene. Og det er Gud. En Gud jeg ikke helt har sett på denne måten før. Og en Gud jeg virkelig vil se mer av. Det er rart å tenke på at i London, i Holborn, ved Queen Square, i St George's, der er det noe. Noe skjørt og lite noe med utrolige krefter. Mennesker med en tro som virkelig gir håp. Med et tjenesteønske som er beundringsverdig og en Gud som er aktivt med hver dag. Som DE inkluderer hver dag. Som de velger å stole på. Fordi Han har sagt at Han skal hjelpe. Og det gjør han. Gang på gang.

Det er sterkt.