Tilbake i London

Da var sommeren over og høsten begynt. Etter tur over Hardangervidda, London-besøk, jobb, leir, jobb, London-tur og jobb igjen, er det godt å være tilbake på ordentlig. Tilbake i London.Det blir en ny start, noe nytt og ukjent. Universitetet. Bo på campus.

Det er ikke godt å si hvordan det skal bli og jeg merker at fokuset mitt har vært på at jeg skal tilbake til London heller enn at jeg faktisk skal begynne å studere sammen med tusner av andre folk. Men det går seg til! Et par dager nå med bare utlendinger er man ikke alene om å lure litt på hva man har begitt seg ut fra. Alle er i samme situasjon, uansett om de er fra statene, Norge, Finland, Spania, Mauritsius eller Japan. Alt i alt er vi en god blanding!

Nå er alt pakket ut og rommet har blitt akket mer personlig! Jeg tror jeg begynner å bli klar for både fresher's week og studier! :)

London i 10 mnd

Det begynner å nærme seg avreise. 6 dager igjen - greit, det er faktisk en del, men tiden går fort og det er mye som skjer fremover. Tiden har gått fort. Veldig fort. Samtidig har jeg utrolig mange minner. Tiden har ikke rent vekk i ingenting.

Jeg sitter meg mange tanker. I forhold til London. I forhold til meg selv. Forandringer. Det har vært mye av det. London har forandret seg.
     Før var London Oxford Street. Big Ben. Shopping. En travel by med et manfold av butikker og mennesker. Undergrunnen. Kaos. Et av mine favoritt steder.
     Nå er London mursteinshus. Busser og biler. Mennesker fra hele verden - fortsatt mangfold. Men jeg er ikke lenger turisten. Jeg bor her. Dette er mitt hjem. London har blitt mitt hjem. "Scruffy" bygninger, halal kebabsjapper. Jenter med hijab er helt vanlig og det er egentlig ganske fint. Mannen på hjørnet som selger frukt. Ansikt jeg kjenner. Et nabolag jeg kjenner. Å gå nedover gaten og treffe kjentfolk. Barn fra kirken. Foreldrene deres. London er ikke lenger en uoverkommelig storby, men mitt nabolag. I hvertfall Holborn og WC1 (west central).

Jeg kjenner en utrolig takknemlighet for å ha fått være her dette året. Bli tatt inn i en familie i St George's som er helt unik. Et fellesskap og en omsorg jeg aldri før har kjent. Gleden over å se barna og ungdommene komme igjen og igjen. At de tar meg venner. Jeg tror de felste som leser bloggen min har fått med seg at ungene i kirken betyr mye for meg. Særlig de eldste. Å kjenne at de knytter seg til oss. At de setter pris på oss og tar maskene av. Å få høre at det blir kjipt når vi reiser. At vi er "heart breakers" fordi vi drar. Hvordan de tøffe guttene skriver i kortet til Kristin at de kommer til å savne henne. Hvordan de stråler når jeg forteller at jeg skal bli i hvertfall ett år til.

Det er mye jeg kommer til å savne når jeg kommer hjem. Samtidig vet jeg at jeg kommer tilbake og det hjelper. Det blir ikke det samme som i år, men jeg får fortsatt være med dem.

Det blir rart å komme hjem, men også godt. Godt å slippe å våkne av "TUT TUT! Attention! This vehicle is  reversing!" om og om igjen. Å ikke måtte BADE, men å kunne ta seg en dusj - når jeg vil. Spise ordentlig grovbrød. Treffe famile og venner. Kjenne den salte luften fra havet. Norge er i grunn også "hjemme".

Flotte damer

På mitt siste Norgesbesøk var jeg så heldig å få henge med tre flotte damer. De er alle meget forskjellige og vår bakgrunn sammen er i grunn ganske forskjellige også!

Men de er nydelige, kjempe flotte og supre alle tre!

Tusen takk for mange fine stunder sammen, om det er dusjing i det fri, konsert i Haakonshallen eller kosestunder!

Fremgang og utfordring

Det begynte med tre. Torsdag kveld kl 6 i kirken. Tre jenter, ca 12-14 år. Så kom det litt flere og det holdt seg på rundt 6-7, både gutter og jenter. Det føltes riktignok som om det var ganske mange flere, men det gikk greit. Det var fotballspill og biljard.

Vi har bedt. Masse. Av og til er det ganske farlig. Man kan rett og slett få bønnesvar.

Nå har vi rundt 15 ungdommer. Én av de har kristen familie.

Det er spennende. Givende. Utfordrende. Klare å få god kontakt med dem. Finne ut av hvordan opplegge bør gjøres. Hva som må forandres på. Tilpasses. Vise at vi er der for dem. Vite hvordan vi best mulig kan kommunisere Guds kjærlighet. Hans Ord. Det er jo derfor vi er her. For å dele. Vise kjærlighet. Fordi vi er glade i dem.

Back again

Jeg er tilbake!

Etter 3 dagers busstur er jeg tilbake. Og det er godt. Godt å komme frem 5 timer før planlagt og rekke Fusion (ungdomsklubben). Godt at det er St George's Day på fredagen med skolegudstjeneste så jeg får treffe enda flere. Godt at en av de muslimske jentene, som kommer om søndagen, legger merke til at det er et bønnesvar at jeg kom meg tilbake så tidlig.

Det er godt at solen skinner. Blomster i marken, på trær. Kjenne varmen fra solen. Spille Flingo og ha piknik med Kristin i parken. Høre på lovsangsmusikk og jogge i Regent's park i solnedgangen. Godt å legge seg ned i gresset og synge. Kjenne den søte duften av blomster i kveldsluften. Se fargespekteret på himmelen forandre seg. Høre fugler synge. Kjenne kjærligheten. At vi bor midt i et fantastisk skaperverk. At vi er elsket av Skaperen selv.

Våren er en fin tid og jeg er glad jeg er tilbake.

Almighty God, in every way
You are above and beyond understanding
If we did not praise, the rocks would cry out
Glorious God, high above understanding

Storhet

Himmelen forkynner Guds herlighet,

hvelvingen forteller om hans henders verk.

Den ene dag bærer bud til den andre,

en natt gir sin kunnskap til den neste.

Det er ikke tale, det lyder ingen ord
og ingen røst som kan høres.

Men budskapet går over hele jorden,
vitnesbyrdet når til verdens ende.

Der har han reist et telt for solen.

Den går som en brudgom ut av sitt kammer,

glad som en helt tar den fatt på sitt løp.

Fra den ene himmelrand går den ut
og gjør sin rundgang til den andre;
ingen ting er skjult for dens glød.

Salme 19:2-7

Fana på sitt beste

Jeg er hjemme. Jeg har påskeferie. Jeg nyter det. Solen skinner og det er vår. Jeg har kjørt bil igjen og nå skal jeg på tur! På tur med Johanne og Marianne! Vi skal på Korsneset på Krokeide.

Veden ligger i sekken, stormkjøkken, kniv, øks og mat! Sjokolade, bananer, aluminiumsfolie, Sørlands chips. Dette blir en bra dag!

I skogen er det tørr lyng. Ypperlig brensel og med vedlkubber på toppen har vi snart et herlig bål. Pizzaen er i gang på stormkjøkkenet og både pølser og hvitløksbrød blir grillet. Det lukter godt og Fanafjorden er nydelig!

 

Takk Gud, for velsignelser: fantastiske venner, nydelig natur, god mat, fint vær, klar sjø, fellesskap, Ditt Ord, vårblomster, lykke....

Åpne dører

Det er et rom i huset

som jeg aldri går til

Det er en sted i hjerte

som jeg aldri når til

Det er en sang i rommet

som jeg sjeldent hører

jeg kan bare ane toner bak en dør

 

Jeg kom plutselig over Sigvart Dagsland på Spotify og ende opp med å høre på denne sangen. Den satt seg fast. "Men jeg kan våge meg litt nærmere enn før, jeg vet døren lar seg åpne om jeg tørr" synger han videre. Jeg tenker på Gud og Hans rop til oss. Hans sang bak en lukket dør som vi kan åpne om vi vil. Hvordan Gud er der, men det er opp til oss å lukke opp døren. Hvordan dette vil fylle stedet i hjertet som man aldri når til.

I går kom jeg hjem fra Church week-end away. Rundt 70 folk fra kirken reiste til Broxbourne på et konferansesenter og var sammen hele helgen. Det vat et fellesskap fylt av kjærlighet. Kjærlighet fra oss og fra Gud.

Det var dører som ble lukket opp. Dører som tok mennesker nærmere Ånden og nærmere Gud. Nærmere Jesus. Påsken. Selve hovedpoenget med kristendommen. At Gud kom til oss. At Jesus gav seg selv til oss. At Ånden kom til oss for at vi ikke skulle være alene.

Vi hadde 10 barn der. De løp rundt ute og takket Gud for en fantastisk helg. Bad om at det ikke er lenge til neste week-end away. Det var vitnesbyrd. En far, som før ikke kom i kirken, som fortalte hvor godt han trivdes i kirken. Hvordan han så lett lukket seg inne, men nå klarte å åpne seg mer. Konen som kom spesielt bort til oss for å si takk for at vi hadde passet på barna hennes. Hvordan denne helgen hadde vært så god for henne.

Fint vær så vi kunne være ute og leke.

Takk Gud for en helg med åpne dører!

Barn på vandring

"God is taking you on a journy", fikk jeg høre for et par dager siden. Det stemmer ganske bra. Jeg er på reise. En god en.

"Du er ei lita skute på havet
Du kan så lett forsvinne i bølgekavet
Du må ha en lykt så du kan seile uten frykt
Du må finne det som gjør livet trygt

Du må ha et fyrtårn som viser vei

Du må ha et lys som leder deg
Jesus er Herre over hav og land
Du finner trygghet hos Han"

Jesus er lykten og fyrtårnet. Han leder meg på en reise. En god en.

Jeg har akkurat spist middag etter å ha kommet hjem fra ungdomsgruppen, Fusion. I kveld monterte vi et fotballbord. Vi har rundt 10 ungdommer hver uke i alder 10-14 år. De fleste er muslimer. Likevel kommer de til kirken. For å leke, spille og ha det kjekt. Og det varmer hjertet mitt. At de føler seg trygge nok til å komme til kriken. At foreldrene deres er trygge nok på oss til å la barne deres komme.

Og det er noen herlige unger. Litt for kule til å bry seg, men samtidig klarer de ikke helt skjule at det er ganske kjekt å være der. Det varmer også. Og det er det vi vil. At de skal føle seg velkommen og ha et sted å være. Et sted der de kan komme som de er. Et sted der de blir møtt med kjærlighet. Det minner meg om et annet kjent sted. Om en annen en. Jesus. Som tar i mot oss med åpne armer. At vi kan komme som vi er. Komme som barn fremfor Han, høyt elsket.

Og det er det vi er her for. Som kristne, som menighet, som kirke. Å være der for menneskene rundt oss. Møte de med den samme kjærligheten som vi har blitt møtt med av vår store Far, Gud den Allmektige.

Vi skal være lys i verden. Mennesker skal kunne se Jesu kjærlighet gjennom oss. Gjennom livet vi lever. Det er en del av vår reise. Å møte mennesker så de kan bli med på reise de også. Så kan vi vandre sammen.

Out there

I want to be out there.

I went to see Avatar today. Again. After being at a Youth Alpha Conference and now my head is full.

It's so easy to think I have the right solution. That I'm doing the right thing. Forgetting it's not always about me at all. Forgetting that I need to learn. From other people. To understand.

It's important to be heard. That matters to us. Therefore it's important to listen. So that people can be heard.

Communication. Learning. Understanding each other. Understanding that there's more to life than what we've been brought up to see.

And I want to see. Understand.

I want to be out there.

"Finding something that was hidden"

Selvtillit. Meningen med livet. Talent. Identitet.

Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva er egentlig poenget?

Livet blir formet. Veien blir til mens vi går. Planen er blir virkelighet. Det er i gang. Jeg ser at livet mitt begynner å ta form. Hvordan Gud jobber i meg. Hvordan Han bruker meg. Mennesker jeg møter som er med på å forme meg. Mennesker som gjør en forskjell i livet mitt. Det er spesielt å se hvordan Gud bruker mennesker og fører dem sammen. Hvordan Han bruker mennesker for at jeg skal forstå hva Han prøver å fortelle meg.

Å se at livet tar form. Å få små smakebiter på dette somthing, dette noe, som jeg ikke visste om tidligere. Hvordan opplevelser og erfaringer har formet meg på måter jeg ikke helt visste om. Hvordan spørsmål blir svart. Å forstå at jeg er her for en grunn. At det er en plan for meg og forstå mer av hva det innebærer.

Where my heart lies

Simon og Garfunkel har en frase i "Katy's song" som jeg alltid har likt: To England where my heart lies. Det stemmer så godt. Jeg har en klump i magen fordi jeg vet at jeg skal reise hjem. At dette er enda et kapittel i livet mitt som skal avsluttes. Et godt kapittel. Et kapittel jeg ikke helt vil skal ta slutt.

Jeg har fått et nytt hjem. Et sted jeg føler meg trygg. Et sted hvor jeg går rundt og kjenner kjærlighet strømme gjennom meg. Fordi det rundt meg er vakkert. Fordi jeg trives. Fordi jeg føler meg hjemme.

Mens luften er iskald mot ansiktet fuglene kvitrer takker jeg Gud for at jeg er her. For at verden er et nydelig sted. For at jeg er en del av skaperverket.

... og se, det var overmåte godt.

Trygghet

Jeg er på vei hjem fra Kristin og klokken nærmer seg halv12. Hun har flyttet til E2, i begynnelsen av "east end". Et litt scruffy area, kan man kanskje si, men laid back og utrolig koselig tross alt. En bønn blir sendt opp i det jeg går ut av døren. To faktisk, en fra Kristin, en fra meg. Og det hjelper. Jeg føler meg trygg. Ikke at jeg følte meg utrygg tidligere, heller ikke at jeg tester det ut. Jeg går nært ved hovedveien og tar igen dumme sjanser. Men det er vissheten om at det er en som passer på meg som gjør at jeg føler meg trygg. Trygg på at jeg ikke er her alene, i denne storbyen som sjarmerer meg i senk. Trygg på at midt i alt det nye, spennende, men dog ukjente er det noe kjent. Noe trygt noe.

Gud er den samme i London som han er i Norge, i Bergen, i Fana, på Titlestad.

Kall meg naiv, men jeg tror likevel jeg er trygg.

"Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid!" - Heb 13:8

Fred

Jeg støvsuger. Barnåler og rester etter kvister og blader som en gang var juledekorasjoner suser gjennom slangen og lager små knitrelyder ettersom de blir sugd innover. Juletreet drysser. Hele gulvet er dekket av tørre, grønne barnåler. Jeg er tilbake.

Julen er over og jeg er tilbake. Jeg kjenner en ro senke seg over meg mens jeg står der. Står og støvsuger. Det er godt å være her. Det er godt å være i aktivitet. Det er godt å jobbe for Gud.

Fellesskap. Tjene. Samarbeide. En del av Kristi legeme. Jeg kjenner at det er godt å være tilbake. Godt å være en del av denne menigheten, en del av Kristi kropp. Inspirasjonen og motivasjonen jeg får av å jobbe side om side med mennesker som elsker Gud. Som tjener Gud. Ydmyke mennesker som gir av seg selv uten å kreve noe tilbake. Mennesker som tar seg av andre. Som tar seg tid til andre. Mennesker som ærer Gud med livet de lever.

Jeg kom hit for å hjelpe. For å ta litt av byrden, for at barne- og ungdomsarbeidet her skulle gå litt lettere. Likevel tror jeg det jeg gjør mest her er å lære. Lære gjennom inspirasjon fra de rundt meg. Lære fordi Gud jobber i meg. Jeg sitter med en følese av fred. En gjennomtrengene fred. Guds fred.

Jeg er klar for et nytt år. Et nytt å med prøvelser, et nytt år med erfaringer, nye veier, nye valg. Med den samme freden. Freden om at jeg ikke er alene. Freden om at jeg har en som viser meg veien.