Norge, snø og juletre!

Da var jeg hjemme igjen. Etter en hektisk helg med Kidz Club Christmas Partymed godt over 100 barn, være Maria i julespillet, med esel, og mye venting på Gatwick er jeg her: i Norge. Hjemme.

Og det er snø. MASSE snø. Takk Gud. Han gir oss gleder i hverdagen og dette var en stor en. Mitt juleønske. Og det ble oppfylt. Om det ligger på julaften er ikke godt å si, men det er snø nå. Rikelig med snø.

I dag har vi kjøpt juletre også. I skogen, på Bondtveit, i mørket med hodelykter! Kjempe morro! Et fint tre ble det også. To faktisk, så farmor kan få et når vi kommer ned til henne. Etterpå ble det en tur i sallen for å si hei til Rudi, så hjem til hjemmelaget pizza som Øystein laget.

Det er godt å være hjemme.

It's Christmas time

Ja, nå nærmer det seg. Jeg reiser hjem på søndag. Hjem til oppvarmede hus, hjem til et bad med varmekabler. Hjem til en skikkkelig varm dyne. Hjem til Norge. Hjem til julen.

Men å reise hjem betyr også å reise herfra. Reise fra jobben, kirken, kontoret. Hjem fra barna. Hjem fra London, storbyen jeg er blitt så glad i. Hjem fra juleforberedelsene.

Det har vært en hektisk tid de siste dagene. Lørdag gikk nesten hele dagen til å dekorere kirken. Søndag var det gudstjeneste med barnedåp, korøvelse og "Carols by candlelight" på kvelden. Julesanger og stearinlys som eneste opplysing i kirken.

Denne uken har det så langt vært forberedelser: på lørdag er det Kidz CLub party. Etter å ha besøkt rundt 300 barn vi regnet med at det skulle komme ca 120. Det ble pakket inn gaver, handlet inn og laget godteposer, samlet inn påmeldingsslipper... Nå har vi ca 125 påmeldte barn og det kommer nok flere. Vi må ta konsekvensene av bønn. Gavene må telles og vi må passe på at vi har noe til alle. Gud er med i hverdagen.

På søndag er det julegudstjeneste. Da blir det julespill og vi får til og med et esel på besøk. Det blir anderledes enn alt jeg har vært med åp før, men jeg tror det blir kjempe bra. Folk er interessert og eselet trekker folk til kirken. Det gir mulighet til å formidle julebudskapet til enda flere.

I går snødde det. Ikke særlig mye, men det snødde. Og det har det ikke før jul i London på 20 år. Det var at godt bønnesvar det også.

På søndag er det ferdig. I hvertfall for min del. Da kan jeg dra hjem og hvile. Men det blir godt å komme tilbake. Jeg gleder meg. Til et fellesskap, en kirke, en menighet. Mennesker som brenner for Gud og som legger så mye i Hans hender.

Julen er tid tid for å feire. Feire at Gud elsker oss så høyt at han sendte sin sønn for å dø for oss. At Han selv døde for oss, så vi skulle få evig liv.

Rett sted til rett tid

Jeg har det bra. Jeg koser meg. Jeg er på rett sted og jeg trives.

I dag har vi fått juletre i kirken. Et stort et. Fra Skandinavia. Kanskje norsk? Det har vært julemusikk og julepunt, stilas for å nå opp til toppen med pynten og god stemning. Glade mennesker. Mennesker som tjener Gud. Som setter pris på hverandre. Mennesker som elsker. Gud og menigheten.

Jeg er glad for å være her. Jeg er glad for at jeg får være en del av dette fellesskapet. Glad for at jeg har blitt tatt så godt i mot at jeg fortsatt stitter med et glansbilde av England. Sterkere enn før.

Jeg er takknemlig. Takknemlig for at Gud har ledet meg hit. Takknemlig for at han ledet meg til Hald, selv om det tok litt tid før jeg skjønte det. Takknemlig for at jeg gjennom en mislykket infield fikk høre om ettåringstjeneste i London. Takknemlig for at jeg turte å ta dette valget. Takkenmlig for at dette var en del av min plan.

Takk, Gud, for at du viser vei. Takk for at jeg aldri vandrer alene.

Trying to keep up!

Jeg har lært et nytt ord i dag: hench. Det betyr å være stor og muskuløs. Han ene som spiller i Twilight: New Moon er visst det. Kan tenke meg at det er et litt kult og hipt ord.

Jeg lærte det av en av de litt hippe og kule kidza på ungdomsklubben i dag.

Jeg tror ikke jeg er like hip og kul om jeg bruker det ordet. Tror jeg begynner å bli litt voksen etterhvert.

Ufortjent kjærlighet

Jeg kjenner jeg er glad jeg gikk på 6pm gudstjenesten i dag selv om jeg var trøtt. Det var en god preken. David har nå den tredje av til sammen fire uker preket om Filipperne 2:1-11. I dag var det forholdet mellom Faderen og Sønnen, og første gang jeg hørte han preke. Og det var spesielt.

Det snakkes om hvordan Guds kjærlighet ble vist fordi Han sendte sin egen sønn, Jesus, for å dø for oss. At JESUS døde på korset.

David snakket om hvordan Jesus og gud er ett. Hvordan Paulus formidler dette. Vi gikk tilbake til Jesaja 45:18-25 der Gud sier "Jeg er Herren, det er ingen annen" (vers 19). Her brukes det kjente hebraiske "Jahve". Og det er det Paulus bruker når han skriver om om at Gud har opphøyet Jesus og gitt Ham navnet over alle navn, så alle skal bekjenne at "Jesus Kristus er Herre". Det er her Paulus har brukt det samme ordet for "Herre" som ble brukt i den greske oversettelsen for "Jahve". At Jesus er mester. At Han er GUD.

Her kom vi inn på treeingheten, et stort mysterie for alle. 3=1=3, som David sa. Vi kan ikke helt forstå det. Men det var også her han snudde det til en litt spesiell vri. Noe jeg ikke har tenkt på før: Er Jesus Gud er Gud Jesus. Derfor sendte ikke bare Gud Fader sin Sønn for å dø for oss. Han sendte faktisk seg selv. Og det Jesus gjorde, det Han gikk gjennom på jorden, det gikk vår Far i himmelen også gjennom.

Det er sterkt. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før. Gud sendte ikke en annen. Han sendte seg selv. Han ofret seg selv for at vi skulle få leve, for at vi skulle få et fellesskap med Ham.

Det er en sterk. Ufortjent.

Ny energi, nytt skjerf

Mennesker. Fellsskap. Det er rart hvordan den rette kombinasjonen gjør at man kan dra tilbake i tid.

jeg har vært i Mandal i helgen. På Hald-reunion. Og det var akkurat som før. Henge i stuen, i sofaen. Herlige mennesker rundt på alle kanter. Vente på maten, stå i kø i døråpningen. Sitte ved bordet, på plassen min. Akkurat som før.
Det er godt å sette seg litt tilbake. Bare la minnene velle frem. Kjenner freden og lykken senke seg. Det er et trygt sted å være. På Hald. Med venner. Det gir meg krefter.

Så er det tilbake til hveradgen. Jeg reiser hjem. Hjem til London. For det er der "hjem" er nå. Og jeg kjenner at jeg stusser litt på spørsmålet når folk spør hvordan det var å komme hjem. Jeg vet faktisk ikke helt hva de mener - hjem til Norge, eller hjem til England igjen etter å ha vært i Norge en tur? Hvor nå "hjem" er så har jeg det i hvertfall fint begge steder. Jeg er heldig med den.

Her i London er livet tilbake til det vanlige, klar for en ny uke. Energilageret er oppe igjen. Det arbeides i kirken. Forberedes. Databasen og kirkens kontaktliste har omsider blitt oppdatert. Det tok meg noen dager og det gjenstår forstatt å se hvor mange mailaddresser som faktisk fungerer. Snart er det ungdomsgruppe, husbesøk, KidzClub og KidZone.

Været skifter. Julen nærmer seg. Det blir kaldere. Jeg har begynt å strikke. Det blir spennende å se om jeg får meg et nyss, nesten litt avansert, skjerf før jul.

En tur tilbake

Klokken nærmer seg 11. Jeg sitter fortsatt i pysjen og nyter det som har vært en lang morgen. Torsdager er deilige. Da begynner jeg sent på jobb. Og i dag har jeg faktisk fri! Kofferten står åpen på gulvet med litt tilfeldige klær oppi. Jeg skal nemlig reise. Til Norge. Til Mandal. Jeg skal på Hald.

Jeg er spent på hvordan det blir å treffe folk igjen. Bare for noen måneder siden var vi der sammen. Nå gjør vi ganske mye forskjellig, på forskjellige steder.
Jeg hadde en hektisk natt full av drømmer. Jeg var tilbake på Madagaskar. Jeg traff de nye Hald-studentene. Det er rart å tenke på at noen har tatt min plass der nede. Den plassen jeg fylte etter noen andre. Det er rart hvordan livet går videre. Hvordan det nye og ukjente blir vanlig og lager hverdagen vår. En ny hverdag. Anderledes enn slik som den var før.

Men det er godt også. Jeg liker min forandring. For jeg liker meg her. Jeg liker meg i London. Jeg liker meg i variasjonen. Jeg liker friheten. Det er en underlig trygghet i alt det store ukjente. En trygghet å bli kjent, bli vant til.

Jeg gelder meg til å møte folk igjen. Høre om deres hverdag, den nye hverdagen etter Hald. Jeg håper de liker seg de også.