Det er haust

Sisse Kyrkjebøs stemme fyller rommet og OL-sangen minner meg om jul. Jeg har akkurat lagt ned strikkesakene, så man skulle vel kunne få skikkelig julefølelse av mindre. Forresten er jeg ikke særlig flink å strikke, men jeg tenker at det skal det blri en forandring på. Dette er nemlig min nyeste hobby, nå som jeg har fått min flotte velkomstpakke fra hobbyklubben med strikkepinner i diverse størresler. Garnet er ikke fullt så profft, et knall blått et fra Sparkjøp. Men det er greit å begynne med. Øve seg litt på. Jeg har nemlig prøvd meg på flettestrikk. Jeg er ganske imponert over meg selv og det hele blir nok en slags lommebok til matpengene mine når jeg er ferdig. Så kan jeg holde orden på hvor mye jeg bruker på mat i uken. Og forresten strikker jeg med 5 pinner. 4 rundt kanten så jeg kan strikke rundt og rundt og en til å strikke på. Sikker tingen som skjønner det. Poenget mitt er uansett at det er krevende. Et lite arbeid med lange pinner - det kan bli litt plassmangel!

Ellers har jeg akkurat hatt besøk av pappa og Eirik i siden søndag. Det var veldig koselig. Siden Mary er vekkreist kunne de bo her, så jeg har hatt fullt hus i noen dager nå. Ryktene sier at tante Hildegunn og onkel John kom i dag også, så forhåpentligvis får jeg en telefon fra de en av de nærmeste dagene også. Det er med andre ord tid for besøk. For Kristin sine venninner kom i dag og Marianne kommer på Onsdag om en uke. Jeg gleder meg.

Ellers er høsten på vei. Arne Garborg beskriver den bra i Haugtussa:

D'er Haust. Det ruskar ute
med Regn og kalde Vind.
Smaafuglen flyr mot Rute
og vilde gjerne inn.
Men under Omnen god,
der ligg paa Sekkje-Pute
han gamle Mons i ro.

Dette er den høsten jeg kjenner. Ruskevær. Generelt ganske guffent. Regn. Med ullsokker på og med god varme inn. Akkurat som Mons under ovnen.

Men her er høsten anderledes. Her er det mindre regn. Ganske tørt i grunn. Det er gule, brune, røde og grønne blader på bakken. De er krøllete og tørre og blåser rundt. Det er fint. Friskt og deilig. Høsten får komme. Den kan ta seg god tid til å forandre fargene i naturen. Og med mitt nye mål om å strikke litt blir det enda en forandring. Med litt vinter og jul, men først høst. Med alle nyansene, her midt i London mellom trafikk og høye bygninger. Det kommer et flygende blad. Krøllete. Gulbrunt. Et av Guds underverker. Som et lite pust. Det er en fin forskjell syns jeg.

Og musikken har skiftet. Nå synger Bjarte Leithaug om ikke vi kan leve i fred? Si "unnskyld, oforlatelse og sånt". Det er også en fin ting. Jeg håper vi kan det en dag. Nyte høsten sammen og klare å si unnskyld.