Norge, snø og juletre!

Da var jeg hjemme igjen. Etter en hektisk helg med Kidz Club Christmas Partymed godt over 100 barn, være Maria i julespillet, med esel, og mye venting på Gatwick er jeg her: i Norge. Hjemme.

Og det er snø. MASSE snø. Takk Gud. Han gir oss gleder i hverdagen og dette var en stor en. Mitt juleønske. Og det ble oppfylt. Om det ligger på julaften er ikke godt å si, men det er snø nå. Rikelig med snø.

I dag har vi kjøpt juletre også. I skogen, på Bondtveit, i mørket med hodelykter! Kjempe morro! Et fint tre ble det også. To faktisk, så farmor kan få et når vi kommer ned til henne. Etterpå ble det en tur i sallen for å si hei til Rudi, så hjem til hjemmelaget pizza som Øystein laget.

Det er godt å være hjemme.

It's Christmas time

Ja, nå nærmer det seg. Jeg reiser hjem på søndag. Hjem til oppvarmede hus, hjem til et bad med varmekabler. Hjem til en skikkkelig varm dyne. Hjem til Norge. Hjem til julen.

Men å reise hjem betyr også å reise herfra. Reise fra jobben, kirken, kontoret. Hjem fra barna. Hjem fra London, storbyen jeg er blitt så glad i. Hjem fra juleforberedelsene.

Det har vært en hektisk tid de siste dagene. Lørdag gikk nesten hele dagen til å dekorere kirken. Søndag var det gudstjeneste med barnedåp, korøvelse og "Carols by candlelight" på kvelden. Julesanger og stearinlys som eneste opplysing i kirken.

Denne uken har det så langt vært forberedelser: på lørdag er det Kidz CLub party. Etter å ha besøkt rundt 300 barn vi regnet med at det skulle komme ca 120. Det ble pakket inn gaver, handlet inn og laget godteposer, samlet inn påmeldingsslipper... Nå har vi ca 125 påmeldte barn og det kommer nok flere. Vi må ta konsekvensene av bønn. Gavene må telles og vi må passe på at vi har noe til alle. Gud er med i hverdagen.

På søndag er det julegudstjeneste. Da blir det julespill og vi får til og med et esel på besøk. Det blir anderledes enn alt jeg har vært med åp før, men jeg tror det blir kjempe bra. Folk er interessert og eselet trekker folk til kirken. Det gir mulighet til å formidle julebudskapet til enda flere.

I går snødde det. Ikke særlig mye, men det snødde. Og det har det ikke før jul i London på 20 år. Det var at godt bønnesvar det også.

På søndag er det ferdig. I hvertfall for min del. Da kan jeg dra hjem og hvile. Men det blir godt å komme tilbake. Jeg gleder meg. Til et fellesskap, en kirke, en menighet. Mennesker som brenner for Gud og som legger så mye i Hans hender.

Julen er tid tid for å feire. Feire at Gud elsker oss så høyt at han sendte sin sønn for å dø for oss. At Han selv døde for oss, så vi skulle få evig liv.

Rett sted til rett tid

Jeg har det bra. Jeg koser meg. Jeg er på rett sted og jeg trives.

I dag har vi fått juletre i kirken. Et stort et. Fra Skandinavia. Kanskje norsk? Det har vært julemusikk og julepunt, stilas for å nå opp til toppen med pynten og god stemning. Glade mennesker. Mennesker som tjener Gud. Som setter pris på hverandre. Mennesker som elsker. Gud og menigheten.

Jeg er glad for å være her. Jeg er glad for at jeg får være en del av dette fellesskapet. Glad for at jeg har blitt tatt så godt i mot at jeg fortsatt stitter med et glansbilde av England. Sterkere enn før.

Jeg er takknemlig. Takknemlig for at Gud har ledet meg hit. Takknemlig for at han ledet meg til Hald, selv om det tok litt tid før jeg skjønte det. Takknemlig for at jeg gjennom en mislykket infield fikk høre om ettåringstjeneste i London. Takknemlig for at jeg turte å ta dette valget. Takkenmlig for at dette var en del av min plan.

Takk, Gud, for at du viser vei. Takk for at jeg aldri vandrer alene.

Trying to keep up!

Jeg har lært et nytt ord i dag: hench. Det betyr å være stor og muskuløs. Han ene som spiller i Twilight: New Moon er visst det. Kan tenke meg at det er et litt kult og hipt ord.

Jeg lærte det av en av de litt hippe og kule kidza på ungdomsklubben i dag.

Jeg tror ikke jeg er like hip og kul om jeg bruker det ordet. Tror jeg begynner å bli litt voksen etterhvert.

Ufortjent kjærlighet

Jeg kjenner jeg er glad jeg gikk på 6pm gudstjenesten i dag selv om jeg var trøtt. Det var en god preken. David har nå den tredje av til sammen fire uker preket om Filipperne 2:1-11. I dag var det forholdet mellom Faderen og Sønnen, og første gang jeg hørte han preke. Og det var spesielt.

Det snakkes om hvordan Guds kjærlighet ble vist fordi Han sendte sin egen sønn, Jesus, for å dø for oss. At JESUS døde på korset.

David snakket om hvordan Jesus og gud er ett. Hvordan Paulus formidler dette. Vi gikk tilbake til Jesaja 45:18-25 der Gud sier "Jeg er Herren, det er ingen annen" (vers 19). Her brukes det kjente hebraiske "Jahve". Og det er det Paulus bruker når han skriver om om at Gud har opphøyet Jesus og gitt Ham navnet over alle navn, så alle skal bekjenne at "Jesus Kristus er Herre". Det er her Paulus har brukt det samme ordet for "Herre" som ble brukt i den greske oversettelsen for "Jahve". At Jesus er mester. At Han er GUD.

Her kom vi inn på treeingheten, et stort mysterie for alle. 3=1=3, som David sa. Vi kan ikke helt forstå det. Men det var også her han snudde det til en litt spesiell vri. Noe jeg ikke har tenkt på før: Er Jesus Gud er Gud Jesus. Derfor sendte ikke bare Gud Fader sin Sønn for å dø for oss. Han sendte faktisk seg selv. Og det Jesus gjorde, det Han gikk gjennom på jorden, det gikk vår Far i himmelen også gjennom.

Det er sterkt. Jeg har ikke tenkt på det på den måten før. Gud sendte ikke en annen. Han sendte seg selv. Han ofret seg selv for at vi skulle få leve, for at vi skulle få et fellesskap med Ham.

Det er en sterk. Ufortjent.

Ny energi, nytt skjerf

Mennesker. Fellsskap. Det er rart hvordan den rette kombinasjonen gjør at man kan dra tilbake i tid.

jeg har vært i Mandal i helgen. På Hald-reunion. Og det var akkurat som før. Henge i stuen, i sofaen. Herlige mennesker rundt på alle kanter. Vente på maten, stå i kø i døråpningen. Sitte ved bordet, på plassen min. Akkurat som før.
Det er godt å sette seg litt tilbake. Bare la minnene velle frem. Kjenner freden og lykken senke seg. Det er et trygt sted å være. På Hald. Med venner. Det gir meg krefter.

Så er det tilbake til hveradgen. Jeg reiser hjem. Hjem til London. For det er der "hjem" er nå. Og jeg kjenner at jeg stusser litt på spørsmålet når folk spør hvordan det var å komme hjem. Jeg vet faktisk ikke helt hva de mener - hjem til Norge, eller hjem til England igjen etter å ha vært i Norge en tur? Hvor nå "hjem" er så har jeg det i hvertfall fint begge steder. Jeg er heldig med den.

Her i London er livet tilbake til det vanlige, klar for en ny uke. Energilageret er oppe igjen. Det arbeides i kirken. Forberedes. Databasen og kirkens kontaktliste har omsider blitt oppdatert. Det tok meg noen dager og det gjenstår forstatt å se hvor mange mailaddresser som faktisk fungerer. Snart er det ungdomsgruppe, husbesøk, KidzClub og KidZone.

Været skifter. Julen nærmer seg. Det blir kaldere. Jeg har begynt å strikke. Det blir spennende å se om jeg får meg et nyss, nesten litt avansert, skjerf før jul.

En tur tilbake

Klokken nærmer seg 11. Jeg sitter fortsatt i pysjen og nyter det som har vært en lang morgen. Torsdager er deilige. Da begynner jeg sent på jobb. Og i dag har jeg faktisk fri! Kofferten står åpen på gulvet med litt tilfeldige klær oppi. Jeg skal nemlig reise. Til Norge. Til Mandal. Jeg skal på Hald.

Jeg er spent på hvordan det blir å treffe folk igjen. Bare for noen måneder siden var vi der sammen. Nå gjør vi ganske mye forskjellig, på forskjellige steder.
Jeg hadde en hektisk natt full av drømmer. Jeg var tilbake på Madagaskar. Jeg traff de nye Hald-studentene. Det er rart å tenke på at noen har tatt min plass der nede. Den plassen jeg fylte etter noen andre. Det er rart hvordan livet går videre. Hvordan det nye og ukjente blir vanlig og lager hverdagen vår. En ny hverdag. Anderledes enn slik som den var før.

Men det er godt også. Jeg liker min forandring. For jeg liker meg her. Jeg liker meg i London. Jeg liker meg i variasjonen. Jeg liker friheten. Det er en underlig trygghet i alt det store ukjente. En trygghet å bli kjent, bli vant til.

Jeg gelder meg til å møte folk igjen. Høre om deres hverdag, den nye hverdagen etter Hald. Jeg håper de liker seg de også.

Det er haust

Sisse Kyrkjebøs stemme fyller rommet og OL-sangen minner meg om jul. Jeg har akkurat lagt ned strikkesakene, så man skulle vel kunne få skikkelig julefølelse av mindre. Forresten er jeg ikke særlig flink å strikke, men jeg tenker at det skal det blri en forandring på. Dette er nemlig min nyeste hobby, nå som jeg har fått min flotte velkomstpakke fra hobbyklubben med strikkepinner i diverse størresler. Garnet er ikke fullt så profft, et knall blått et fra Sparkjøp. Men det er greit å begynne med. Øve seg litt på. Jeg har nemlig prøvd meg på flettestrikk. Jeg er ganske imponert over meg selv og det hele blir nok en slags lommebok til matpengene mine når jeg er ferdig. Så kan jeg holde orden på hvor mye jeg bruker på mat i uken. Og forresten strikker jeg med 5 pinner. 4 rundt kanten så jeg kan strikke rundt og rundt og en til å strikke på. Sikker tingen som skjønner det. Poenget mitt er uansett at det er krevende. Et lite arbeid med lange pinner - det kan bli litt plassmangel!

Ellers har jeg akkurat hatt besøk av pappa og Eirik i siden søndag. Det var veldig koselig. Siden Mary er vekkreist kunne de bo her, så jeg har hatt fullt hus i noen dager nå. Ryktene sier at tante Hildegunn og onkel John kom i dag også, så forhåpentligvis får jeg en telefon fra de en av de nærmeste dagene også. Det er med andre ord tid for besøk. For Kristin sine venninner kom i dag og Marianne kommer på Onsdag om en uke. Jeg gleder meg.

Ellers er høsten på vei. Arne Garborg beskriver den bra i Haugtussa:

D'er Haust. Det ruskar ute
med Regn og kalde Vind.
Smaafuglen flyr mot Rute
og vilde gjerne inn.
Men under Omnen god,
der ligg paa Sekkje-Pute
han gamle Mons i ro.

Dette er den høsten jeg kjenner. Ruskevær. Generelt ganske guffent. Regn. Med ullsokker på og med god varme inn. Akkurat som Mons under ovnen.

Men her er høsten anderledes. Her er det mindre regn. Ganske tørt i grunn. Det er gule, brune, røde og grønne blader på bakken. De er krøllete og tørre og blåser rundt. Det er fint. Friskt og deilig. Høsten får komme. Den kan ta seg god tid til å forandre fargene i naturen. Og med mitt nye mål om å strikke litt blir det enda en forandring. Med litt vinter og jul, men først høst. Med alle nyansene, her midt i London mellom trafikk og høye bygninger. Det kommer et flygende blad. Krøllete. Gulbrunt. Et av Guds underverker. Som et lite pust. Det er en fin forskjell syns jeg.

Og musikken har skiftet. Nå synger Bjarte Leithaug om ikke vi kan leve i fred? Si "unnskyld, oforlatelse og sånt". Det er også en fin ting. Jeg håper vi kan det en dag. Nyte høsten sammen og klare å si unnskyld.

Kos og kulturforskjeller

Da var jeg hjemme. Hjemme etter å vært på et av de koseligste, romantiske og fineste stedene jeg noen gang har vært! Vi har nemlig vært på stafftur på landet. Ute i det grønne, i det fri, i et hus som kunne vært tatt ut av Pride and prejudice. Helt fantastisk nydelig! Jeg måtte rett og slett rulle meg i gresset og bare trekke pusten dypt for å få inn litt ren, nesten grønn, frisk luft! Jeg liker landet. Jeg legger meg flat. Og det gjorde jeg også. I det grønne gresset. Det var HERLIG!

Men vi var på tur med staff'en. Da er det mer enn bare turer i det fri. Det er gode prater, lovprising av Gud, god mat og fantastisk stemning. Det slå meg igjen hvor spesiell denne kirken er. Hvor ydmyke våre kollegaer er. Vi hadde bli-kjent-presentasjoner av oss selv og alle vær åpne og ærlige. Fortalte om livene, både positive og negative erfaringer. Vi var på samme nivå. Ingen var over de andre. Alle var ydmyke. Det var utrolig. Vi bad for hverandre og sang sammen. Det er et fellesskap uten like. Vi er virkelig en familie. En familie i Kristus, rett og slett.

Våre herlige prest, John!

I tillegg til seriøse og herlige stunder sammen var det også andre fantastiske øyeblikk. England og Norge er nemlig ikke likt. Både Kristin og jeg har lagt merke til at vin, med alkohol vel og merke, er langt mer godtatt her enn i de norske, kristne kirkekretsene. Nattverdsvin med alkohol er helt greit, å ta seg en tur på pub og ta seg en drink er heller ikke noe problem. Det er kulturelle forskjeller, det er helt greit. Men litt vittig er det likevel når staffmedlemmene diskuterer hvor mye vin vi alle kommer til å drikke og hvor mange flakser det derfor må kjøpes inn. Kjekke fraser som "So we'll take the alcohol then?" forekommer og presten selv ble alt annet enn lei seg da det viste seg at vi hadde fått noen champagneflasker vi egentlig ikke skulle ha med resten av matbestillingen for turen. Vin ble servert da vi kom frem og vi måtte jo ta oss en smak vi også. Det er ikke noe noen av oss gjør så veldig ofte, så vi klarer ikke helt å sette like stor pris på smaken som de andre, men vi må jo følge kulturen litt i hvertfall.

Vi må smile litt lurt for oss selv rett og slett av forskjellene!

St George's 18.00

Det første jeg kommer på her jeg sitter er at jeg har vært på en av de beste gudstjeneste i hele mitt liv, 18.00-gudstjenesten i St George's.
Etter søndagsskole, lunsj og en tur på en pub ved siden av kirken gikk vi på gudstjeneste, Kristin og jeg. Vi hadde fått høre på forhånd at dette var en grei gudstjeneste å være med på ettersom det var flest unge folk som kom og derfor litt mer livlig musikk. Det viste seg å være riktig. Likevel var det ikke for mye stæsj og fancy opplegg, det var nemlig bare piano og gitar. Og så var det rett og slett en helt vanlig gudstjeneste. Ikke noe ungdomssmøte, men en vanlig gudstjeneste med den vanlige liturgien. Salmer ble sunget, noen mer kjente lovsanger og noen nye for mine ører.

I prekenen snakket John om lovsang. Vi reiste oss og gjorde sangøvelser, sang noen skalaer og greier. Gjorde pusteøvelser. Har du gjort det på gudstjeneste før? Det var første gang for meg. Og så sang vi. Holy, holy, holy, holy. Jesus, Jesus, Jesus, Jesus.. Og så skulle alle synge sånn som de ville. Helt stille. Og så sang. Ikke bare to- eller trestemt, men virkelig flerstemt. Å ha jakken på for å få varmen i seg gav ingen effekt - ståpelsen var ikke til å hindre, jeg hadde så ufattelige frysninger over hele kroppen. Det var helt fantastisk. Så enkelt. Så ekte. Så ydmykt.

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å sette ord på det. Men det er noe i St George's. Det er noe der som driver menneskene. Og det er Gud. En Gud jeg ikke helt har sett på denne måten før. Og en Gud jeg virkelig vil se mer av. Det er rart å tenke på at i London, i Holborn, ved Queen Square, i St George's, der er det noe. Noe skjørt og lite noe med utrolige krefter. Mennesker med en tro som virkelig gir håp. Med et tjenesteønske som er beundringsverdig og en Gud som er aktivt med hver dag. Som DE inkluderer hver dag. Som de velger å stole på. Fordi Han har sagt at Han skal hjelpe. Og det gjør han. Gang på gang.

Det er sterkt.

Det er i gang

Det er mye som er i gang. Reisen VAR i gang, den ble ferdig. Derfor ER oppholdet i London i gang. Og det er noe annet en før kjenner jeg på mer og mer. En skulle kanskje tro at 5 ferier tidligere skulle gjøre det til en enkel greie å komme hit for godt i 10 måneder, men det er faktisk litt rart! Og jeg tror jeg skjønner hvorfor. Før har det vært ferie. Med norske og helelr ikke for så lang tid. Greit, i 8. klasse var jeg her i 1 uke alene hos Anthea, men likevel, jeg ble hentet etter en uke av mamma og pappa. Det var ikke så lenge. Og så var det vanlig ferie, akkurat som før, dog hakket bedre. Kanskje flere. I hvertfall! Det er anderledes! Nå er jeg her alene. Jeg bor alene hos en engelsk dame. Jeg bor langt unna Kristin og blir derfor alene selv om vi skal jobbe sammen. Og jeg skal være her i 10 måneder! Og det er anderledes. Madagaskar er Afrika. Selvsagt var dét anderledes. England har jeg vært i før. Men det er anderledes det også. Det kjennes anderledes. Etter bare 1 1/2 dag.

Likevel tror jeg jeg skal få det veldig fint. Mary, som jeg bor hos, bor veldig sentralt. Det er kort vei til det meste i grunn. Hun er kjempe grei og veldig aktiv i menigheten og farter rundt hele tiden! Jeg for min del får da fritt spillerom for å gjøre det jeg vil i grunn og det er veldig greit. Nå har jeg blitt litt kjent med området også etter at hun har guidet meg litt rundt. Kartbok har jeg også kjøpt, så nå er ting i gang!

Det er mer som er i gang også. Kirken trenger visst gitarist i bandet, så de var glade da de så at jeg hadde med gitaren! Så kanskje jeg må spille i band?! Crazy..! Og når vi først snakker om det: Kristin og jeg tok oppvasken etter en god "supper" hos Jo (Kristin sin dame) og snakket om dette her da jeg helt seriøst, uten å tenke over det, sa "jeg har aldri spilt i en band before". Before! Godt å høre at språkforvirringen er i gang allerede, det lover godt! :D

Så det er en god start! Og det er i gang. Jeg gelder meg! Jesus sier "Vær ikke bekymret!". Det er et fint løfte som jeg er glad jeg kan stole på.

Smarties før avreise

Jeg har akkurat spist en pakke smarties. Ganske godt i grunn. de ligger godt i magen, alene, uten sommerfugler som går helt amok. Kanskje kommer de etter hvert? Jeg tror faktisk det, til tross for at de aldri dukket opp før Madagaskar. Men nytt år, nye muligheter. Det kan hende. Koffertene er ihvertfall snart klare. En med klær og en med sko og andre ting. Og så håndbagasje med bøker. Og gitaren. Den kommer også. Det blir en del ser jeg!

Siste kveld er her nå. I går var det hade til Hald-gjengen og Lise, etter en siste date med Marianne. Det føltes skikkelig merkelig å si hade siden det fortsatt var sykt lang tid igjen - hele mandag, altså i dag. Og jeg sitter med samme følelsen nå, selv om det bare er ca 12 timer igjen før jeg drar, før jeg letter!

Men jeg gleder meg! Mary, hun jeg skal bo hos, virker kjempe koselig og det gjør Janet også, hun som skal være kontaktpersonen vår. Så jeg er vel klar nå vil jeg tro.

Nei, jeg får pakke litt videre og ta en tlf..!